Hvorfor er det viktig å følge en bestemt lovskole?

Hvorfor er det nødvendig å følge en? 

Ordet madhhab er utledet fra et arabisk ord som betyr ”å gå” eller ”å ta som en vei”, og referer til en mujtahid’s valg mellom et antall tolkningsmuligheter til å utlede Allah’s regel fra de primære kildene (Qur’an og haidth), for et bestemt spørsmål. Sett i et større perspektiv, representerer en madhhab hele lovskolen til en bestemt mujtahid Imam, slik som Abu Hanifa, Malik, Shafi’i eller Ahmad sammen med mange av de beste lærde som kom etter hver av disse i sine respektive lovskoler, som kontrollerte bevisene, finpusset og oppgraderte deres verk.

Mujtahid Imamer var derfor de som forklarte og klargjorde Qur’an & Sunnah i de spesifikke shari’a reglene i våre liv – vanligvis kjent som fiqh eller rettslære. I forbindelse med vår deen eller ”religion”, er denne fiqh’en bare en del av det, for den religiøse kunnskapen hver av oss sitter inne med, kan deles inn i tre forskjellige typer. Den første typen er den generelle kunnskapen om grunnsetningene i Islamsk tro – i enheten til Allah, hans engler, bøker, sendebud, profetskapet til Muhammad (Allah velsigne ham og gi ham fred) osv. Enhver kan hente denne kunnskapen direkte fra Qur’an og hadith, som også er tilfelle med den andre typen kunnskap – de generelle islamske etiske prinsippene om å gjøre gode handlinger, unngå ondskap, samarbeide med andre i gode handlinger osv. Enhver muslim kan ta disse generelle prinsippene som former den største og viktigste delen av hans religion, fra Qur’an og hadith.

Den tredje kunnskapstypen er den med den spesifikke forståelsen av bestemte guddommelige påbud og forbud som utgjør shari’a. Her, på grunn av både dens vesen og de mange Qur’an og hadith tekstene involvert, har folk ulik kapasitet til å forstå og utlede regler ifra disse tekstene. Men vi er alle blitt kommandert til å etterleve disse reglene, i lydighet til Allah, er derfor muslimer delt inn i to hovedgrupper – de som kan gjøre dette individuelt, og disse er mujtahid imamene; og de som må gjøre det via andre, altså ved å følge en mujtahid Imam, i samsvar med Allahs ord:

«Spør bare formaningens folks, om dere ikke vet» (Koranen 16:43, Surat al-Nahl)

«Hadde de istedet fremlagt det for Sendebudet, og for dem som har autoritet blant dem, så ville de som er velegnet for å bringe frem kunnskapen, gitt sin underretning.» (Koranen 4:83, Surat al-Nisa)

”De som er velegnet for å bringe frem kunnskapen” uttrykker ordene «alladhina yastanbitunahu minhum» i den arabiske teksten. Disse ordene henviser til de som besitter kapasiteten til å trekke slutninger direkte fra primærkildene, og som på arabisk kalles for istinbat.

Disse og andre vers og hadith krever at den troende, som ikke er på et nivå som kreves for å gjøre istinbat eller direkte utledning av regler fra Qur’an og hadith, spør og følger noen i slike regler som er på dette nivået. Det er ikke vanskelig å se hvorfor Allah har gjort det obligatorisk for oss å spørre eksperter, for om hver av oss var personlig ansvarlige for å evaluere alle de primære tekstene relatert til hvert spørsmål, ville en menneskealder av studie neppe være nok til det, og en hadde vært nødt til enten å gi opp å tjene til sitt livsopphold eller gi opp ens deen, hvilket er hvorfor Allah sier i Surat al-Tawba, i konteksten til Jihad:

”De troende skal ikke dra av gårde alle sammen. Men om en gruppe av hver avdeling drog av gårde for å instrueres i religionen, så de kan advare sitt folk når de vender tilbake, så de kan være på vakt?” (Koranen 9:122).

Slagordene vi hører idag om ”å følge Qur’an og sunna istedenfor madhhab” er feilslåtte og lite meningsbærende. Vi er jo alle enige om at vi må følge Koranen og Profetens sunnah (Allah velsigne ham og gi ham fred). Poenget er at Profeten (Allah velsigne ham og gi ham fred) er ikke lenger i live slik at han kan instruere oss, og alt vi har lært av ham, enten hadith eller Koranen, har blitt overført til oss gjennom de islamske lærde. Så det er ikke et spørsmål om å ta vår deen fra lærde eller ikke, men heller, hvilke lærde. Og dette er grunnen til at vi har madhhab’er i Islam: Pga. den fremragende dyktigheten og overlegenheten til kunnskapen til mujtahid imamene – sammen med de tradisjonelle lærde som etterfulgte i hver av sine lovskoler, og evaluerte og oppgraderte deres arbeid etter dem – har blitt prøvet innenfor vitenskapelig granskning og vunnet tilliten til tenkende og praktiserende muslimer i alle århundrene til Islams storhet. Grunnen til at madhhabene eksisterer, nytteverdien de har, fortid, nåtid, og fremtid, er at de forsyner tusener av solide, kunnskapsbaserte svar til muslimers spørsmål om hvordan å adlyde Allah. Muslimer har innsett at å følge en madhhab betyr å følge en dyktig og begavet lærd som ikke bare har en omfattende kunnskap om Qur’an og hadith tekstene relatert til hvert tema han ga en beslutning for, men levde også i en tidsalder ét millennium nærmere Profeten (Allah velsigne ham og gi ham fred) og hans følgesvenner der «taqwa» eller gudfryktighet var normen – hvor begge vilkårene er i slående kontrast til utdanningsmuligheter tilgjengelige idag.

Selv om oppfordringen om å returnere til Koranen og Sunna er et appellerende slagord, er dette i realiteten et langt skritt tilbake. Det er en anmodning om å forlate århundrers inngående og systematisk islamsk studium og teologisk forskning. Denne forskningen har i seg selv vært en høyst sofistikert innsats av mujtahid’er, hadith spesialister, Koran tolkere, ordbokforfattere, og andre eksperter i de islamske rellsvitenskap. Å berøve noen frukten fra denne forskningen ved å gi nåtidens lærde forrang er ensbetydende med å erstatte noe som allerede er utprøvd og bevist med noe som en forsøksvis har kommet fram til.

Retorikken om å følge shari’a uten å følge en bestemt madhhab er som å gå til en bilforhandler for å kjøpe en bil, men insistere på at det ikke må være et kjent merke – verken en Volkswagen, Rolls-Royce eller Chevrolet – men heller ”en bil, enkelt og greit”. En slik person vet i realiteten ikke hva han ønsker; bilene hos bilforhandlere blir ikke levert på den måten, men kommer kun i forskjellige merkevarer. Selgeren kan smilende bare gjøre oppmerksom på at sofistikerte produkter utvikles ved hjelp av sofistikerte produksjonsmetoder, fra fabrikker med en arbeidsfordeling blant de som tester, produserer, og setter sammen de mange delene av et ferdig produkt. Det er dens natur at slik kollektiv menneskelig innsats resulterer i noe som er langt bedre enn noen av oss alene kunne produsere fra bunnen av, selv om han ble gitt ei smie, og verktøy, og femti år, eller til og med tusen år. Og slik er det med shari’a, som er ytterligere mer kompleks enn hvilken som helst bil, siden den har å gjøre med menneskets handlinger og et stort antall forklarende religøse tekster. Det er grunnen til at det å forkaste den monumentale lærdommen til madhhabene for å slutte seg til en av dagens sheykher er ikke bare et feilaktig valg. Det er å forkaste en Mercedes for en gokart.

ARTIKKELEN ER TATT FRA http://islamweb.no/index.php?articleid=1528&expand=18